Mer ressurser til nettet?

February 18, 2011

@ragnhildo: Tankekors: VG papir: 110 reportere, 21,4% daglig leserdekning. VGNett: 36 reportere, 38,3% dekning. #VG

Tweeten ovenfor fra i dag morges er tabloid formulert og den forenkler kompliserte forhold. Men den inneholder fakta om ressurser og publikum på nett og papir som er verdt å reflektere over. Vil sammenslåingen av VGs nett og papirorganisasjoner endre på bildet? Og hvordan er forholdet mellom ressursbruk og publikumsutvikling i andre mediehus?

Antallet reportere på nett og papir i VG-huset er hentet fra mediehusets redaksjonelle regnskap som ble lagt frem for andre gang i dag. (Jeg skal skrive mer om redaksjonelle regnskap senere). Presentasjonen faller sammen med den årlige fremleggelsen av opplags- og lesertall for avisene i regi av MBL. Dekningstallene er hentet derfra.

Tallmaterialet viser altså at papiravisen VG har omtrent tre ganger så stor stab av reportere som nettutgaven – 110 mot 36, men bare halvparten så stort publikum målt i daglig dekning. I tillegg har nettavisen fire videojournalister, mot papiravisens 30 fotografer (!). Også på ledersiden er papirutgaven betydelig feitere bemannet.

Det er åpenbart at papiravisens stab i VG-huset subsidierer nettutgaven med innhold. Derfor blir det for lettvint å konkludere med at nettutgaven med sin lille stab server et langt større publikum enn papiravisen. Eller at papiravisen er uforholdsmessig godt bemannet i forhold til lesergrunnlaget.  Samtidig går ikke stoffsubsidieringen bare én vei i VG-huset. Nettavisjournalistene leverer også saker til papir. Denne kryssbruken av saker og ressurser er blant annet påpekt i Mediehusrapporten som følger den flermediale utviklingen i ti utvalgte norske mediehus.

Tallene bør være et skulderklapp til VGNett-redaksjonen som evner å dra et stadig større publikum og utvikle seg journalistisk med en relativt liten stab sammenlignet med moderavisen. Den journalistiske utviklingen ser vi stadig eksempler på. Fjorårets artikkelserie om barna som ble drept av sine foresatte er ett. VGNett viser også at de tenker innovativt omkring sin rolle som plattform for folkelig engasjement og dialog, f.eks gjennom fjorårets Haikesentral der de laget en møteplass der leserne kunne hjelpe hverandre. Eller gjennom Bry deg-kampanjen på Facebook som nå samler over 93.000 fans og skaper engasjerte debatter omkring VGs mobbesaker.

VGNett fylles langt fra med bare prima vare. Like lite som VG på papir gjør det. Noe av det beste og noe av det tåpeligste er innholdsoppskriften. På nettet gir det god uttelling hos brukerne. På papir taper miksen terreng. Vil det få konsekvenser for hvordan ressursene fordeles mellom nett og papir fremover?

VG har bestemt seg for å samle nett og papir som de fleste andre mediehus. Integrasjonsprosessen er godt i gang. Det er interessant å se hvordan VG organiserer og prioriterer sine samlede redaksjonelle ressurser i den nye organisasjonen de er i ferd med å bygge opp. Ikke minst i lys av publikumstallene vi har fått presentert i dag. Vil mer av reporterkraften dreies mot nett der hovedvekten av brukerne er? Har mediehuset til og med et samfunnsansvar for å prioritere ressurser og dagsordensettende journalistikk på den mest leste plattformen? Eller kreves det enda mer redaksjonell kraft for å bremse nedoverbakken for papirutgaven, f.eks gjennom en tydeligere prioritering av unikt innhold på bekostning av nettet. Det er vanskelig å se at det siste er en farbar vei for nettutgaven og det stadig skjerpede kravet til kontinuerlig utvikling og forbedring der.

Det blir en utfordrende øvelse å finne balansen i det redaksjonelle ressursregnskapet for nett og papir i VG, akkurat slik det er for andre integrerte mediehus der ressursene skal flyte på kryss og tvers mellom plattformene.

Det er fortsatt mye å gå på når det gjelder å prioritere ressurser til nettet i de fleste mediehus. Det hadde derfor vært interessant å se en oversikt a la VGs fra flere redaksjoner – og ikke minst en sammenligning av hvordan ressursbruk på nett og papir står i forhold til publikumsutvikling.

Er det noen som har sett på dette, så gi lyd:-)

Denne artikkelen er publisert i sin helhet i NRs årbok som er tilgjengelig her.

”Ever tried. Ever failed. No matter. Try again. Fail again. Fail better”. Sitatet fra den irske poeten Samuel Beckett var slagord for samtidskunstfestivalen Momentum i Moss for noen år siden. Nå henger det på kontordøra til den lokale nyhetsredaktøren. Der henger det godt. Vilje til å prøve – og feile – er en av de viktigste suksessfaktorer for redaksjonelle ledere i en mediebransje i dramatisk endring. Spørsmålet er om eksperimenteringsviljen og innovasjonsevnen er stor nok blant redaktører og journalister i norske mediehus. Behovet for nyskaping og produktutvikling er større enn noensinne, men investeringviljen lavere enn på lenge. Det kan bli en farlig miks for norske mediehus.

Det sies at dersom det skjer mer utenfor vinduet ditt, enn innenfor, har du som medieleder et problem. I løpet av høsten 2008 og våren 2009 har det skjedd mer utenfor mediehusvinduene enn mange kunne forestille seg. På overflaten dreier det seg om en aviskrise i kjølvannet av finanskrisen – særlig blant de store og mellomstore avisene: annonseinntektene svikter, redaksjonen nedbemanner og tappes for ressurser, ulønnsomme produkter kuttes. Bare på noen måneder har flere mediehus droppet helgebilag og søndagsutgaver, redusert antall utgivelsesdager og til og med lagt ned avistitler. Samlet beløper kuttene seg til ca 1,5 mrd kroner per første kvartal 2009.

Mer dyptgripende dreier aviskrisen seg også om grunnleggende endringer i mediestruktur og mediekonsum som har vært lengre varslet og lettere å se konturene av enn finanskrisen. Gjennom flere år har nettmediene vunnet terreng på bekostning av papiravisen. Stadig mer av mediekonsumet foregår på nett uten at mediehusene har klart å kapitalisere på publikumsforflytningen. Papiravisenes forretningsmodell bestående av abonnement/løssalgsinntekter og annonsesalg har ikke latt seg overføre til nettet. Her har annonseinntektene blitt den eneste substansielle inntektskilden, mens det redaksjonelle innholdet tilbys gratis. Når annonseinntektene ikke matcher det nivået man har vært vant til på papir, går alarmen i mediehuset. Den flermediale virksomheten koster mer enn den smaker. Mediehusene har gått fra en lønnsom monomedial drift til en flermedial virksomhet som man ikke vet hvordan man skal tjene penger på: En stadig mindre lønnsom avisdrift med en kostbar produksjon og distribusjon, kombinert med fortsatt lite lønnsom nettavisdrift. I tillegg  gjerne også en ikke altfor lukrativ lokalradiovirksomhet og en stadig mer kostbar tv-virksomhet). Situasjonen har blåst nytt liv i diskusjonen om betaling av redaksjonelt innhold på nettet, f. eks gjennom abonnementsløsninger eller mikrobetaling a la iTunes. Men skeptikerne argumenterer vektig mot en slik løsning for generelle nyheter. Publikum vil alltid kunne gå til et gratis alternativ på nettet, understreker medieforsker og tidligere redaktør Arne Krumsvik i en artikkel om temaet på Journalisten.no. En slik betaling er også helt i strid med den gratis- og delingskulturen som nettet har utviklet.

Parallelt med den negative utviklingen i mediehusenes inntektsgrunnlag forsterkes behovet for fornyelse og produktutvikling i alle kanaler for å henge med i konkurransen om nyheter og publikum. Nettutviklingen skjer i et rasende tempo og fører med seg gjennomgripende endringer i kommunikasjonsstrukturer og vante oppfatninger av forholdet mellom massemedier og massene, dvs publikum. Dermed endres også topografien i mediehusenes konkurranselandskap dramatisk. For tradisjonelle mediehuset handler det om å bli utfordret på kjernevirksomheten av helt nye og hittil ukjente konkurrenter. Det siste året har gitt oss stadig flere eksempler på hvordan dramatiske nyheter breakes og formidles lynraskt og ufiltrert på nettets sosiale mediearena. Vi så det under terroraksjonen i Mumbai, vi så det under nødlandingen på Hudson River, vi så det under flyulykken på Schiphol og så videre. Det handler om en underminering av det gamle informasjonshierarkiet som Jan Omdahl skrev i sin kommentar på Dagbladet.no i forbindelse med terroraksjonen i Mumbai. Nyheter eies ikke lenger av de tradisjonelle mediene alene. Ikke engang av de kjappe nettutgavene deres. En gruppe ivrige brukere av mikrobloggertjenesten Twitter kan være nærmere hendelsene og raskere i sin nyhetsformidling enn enhver nettjournalist. Med 140 tegn og lynets hastighet kan de fortelle fra hendelsenes sentrum. Det gjelder ikke bare dramatiske terrorangrep langt borte. Det kan være i bystyremøtet, det kan være i tingretten, det kan være på neste fotballkamp. Fra mobiltelefon med internett er det like lett å twitre som å sende sms. Men publikummet er potensielt uendelig mye større. Twitter-brukerne sender en melding som leses av deres følgesvenner på Twitter som sender den videre til et større nettverk av ”twitrere”. På den måten kan mange snakke med mange – om alt. Og stadig flere gjør det. Tradisjonelle medier kan i prinsippet aldri lenger forvente å ha en sak først eller eksklusivt. Den kan slippes og spres som en gressbrann i sosiale medier helt uavhengig av tradisjonelle medier – og helt urørt av journalisthender. Endringene er dramatiske – like dramatiske som Gutenbergsk trykkpresse var for skrivertradisjonen.

Nettets flate struktur og uendelige muligheter for dialog og deling utfordrer medienes rolle som portvakter for nyhetsformidling og for den offentlige samtale. Det sprenger også alle tidligere grenser for informasjonstilgang. På nettet finnes søkbar ny og historisk informasjon som kan tilfredsstille så å si alle interesser. Informasjonsknapphet er erstattet med en overveldende informasjonsoverflod, noe som igjen påvirker publikums forhold til informasjonsleverandørene. I erkjennelsen av at det finnes så mye potensielt relevant informasjon der ute at det er umulig å nå over alt, samtidig som informasjonen alltid er søkbar og tilgjengelig, oppstår en ny form for blaserthet blant brukerne. Som en amerikansk collegestudent uttrykte det i en fokusgruppesamtale referert i New York Times: If the news is that important, it will find me. Hvis nyheten er viktig nok, finner den meg. Det er et tankevekkende budskap til en bransje som har vært vant til at et interessert publikum oppsøker dem aktivt; enten ved å slå opp i avisen etter å ha hentet den i postkassen, ved å klikke seg inn på nettavisens sider eller ved å slå på radioen eller tv-sendingen. Nye brukere må nås på mange og nye måter. Nettverksstruktur og informasjonsblaserthet gjør det nødvendig å tenke kreativt om både innhold og distribusjon av innhold fra mediehuset. Dette bekrefter blant annet Associated Press’ omfattende kvalitative studie av unge nyhetsbrukere (18-24 år) som ble presentert på WAN-konferansen i 2008: ”the old models for packaging and delivering news (are) not connecting with the audience now coming of age around the world”, fastslår studien. Undersøkelse viser blant annet at de unge oppfatter det å holde seg orientert som en innsats eller et arbeid som skaper sosial bytterverdi gjennom videre deling. Å holde seg oppdatert og dele er en konstant aktivitet som skjer parallelt med andre aktiviteter ved hjelp av nett og mobil. Men denne aktiviteten er utmattende: Studien avdekker en betydelig nyhetstretthet og en følelses av hjelpeløshet. De unge overlesses med korte fakta og raske oppdateringer, men har problemer med å sette informasjonen i en sammenheng. De etterspør fortellinger med mer dybde og bredde. Det er et løfterikt budskap for journalister og redaktører som ønsker å tilby noe mer enn bare overskrifter og bruddstykker av en sammensatt virkelighet. Hvorvidt mediehusene makter å levere den kvaliteten på alle plattformer et annet spørsmål.

 

Flere har uttrykt bekymring for kvaliteten i nettjournalistikken i kjølvannet av de massive nedskjæringene og strukturelle endringene i mediebransjen. Papiravisen blir fortsatt vurdert som det mest seriøse og grundige mediet av mange, mens nettet blir oppfattet som overflatisk. Som klubbleder for VG-journalistene Anne-Lise von der Fehr uttalte til E24 i forbindelse med Kjell Aamots avgang som Schibsted-sjef: ”Kvalitetsjournalistikk finner du fortsatt kun på papir og ikke på nett”.  For å redde kvalitetsjournalistikken har økonomiprofessor Hans Jarle Kind og medieprofessor Helge Østby tatt til orde for å øke pressestøtten til papiravisene. Slike utspill får nettentusiastene til å gå i taket og hevde at nettjournalistikken er grovt undervurdert og papiravisjournalistikken ditto overvurdert. Det er fristende å gi begge leire rett – og i det ligger ytterligere en betydelig innovasjonsutfordring for mediehusene: Teknologisk er det mye som taler for at nettet er bedre egnet til å levere nyheter med dybde, perspektiv og kontekst enn papiravisen. Ubegrenset plass, kontinuerlig oppdateringspotensial og uante lenkemuligheter kan gi nyhetene på nettet langt større informasjonsrikdom enn i papiravisen. Tilsvarende byr nettet på muligheter for å kombinere tekst, bilder, lyd, video og grafikk som går langt utenfor papirmediets rammer for presentasjon og brukeropplevelser. Legg til mulighetene for dialog og interaksjon med publikum som et utvidet kildenett og vi ser en medieplattform som har kvalitetsmessig store fortrinn sammenlignet med papir – både når det gjelder informasjonsinnsamling og formidling. Men kun et fåtall nettredaksjoner har så langt benyttet disse mulighetene fullt ut. Medieforsker Martin Engebretsen skriver i sin analyse av nordiske nettaviser: ”Det er velkjent at nettavisenes hurtige og kostnadseffektive innholdsdistribusjon har satt det nye mediet i posisjon til å utfordre … når det gjelder løpende rapportering i mediebildet. Men mulighetene for å utvikle perspektiverende, brukerstyrt, dynamisk og dialogisk journalistikk er utnyttet i svært beskjeden grad – eller ikke i det hele tatt”. Selv om Engebretsens undersøkelse ligger noe tilbake i tid, er flere av manglene han påpeker fortsatt høyst relevante. Både når det gjelder den undersøkende nyhetsjournalistikken og den opplevelsesorienterte reportasje- og featurejournalistikken. Det har åpnet seg teknologiske muligheter for kvalitetsjournalistikk som mediehusene har forsømt seg i å utnytte.

Kan det skyldes det som skjer og har skjedd på innsiden av mediehusvinduet? Og hvilken utvikling er det egentlig vi er vitne til der?

I de fleste mediehus oppleves store endringer som følge både av den teknologiske og etter hvert den økonomiske utviklingen. Det gjelder både i forhold til redaksjonell organisering og forventninger som stilles til det journalistiske arbeidet. I løpet av noen få år har flermedial kompetanse blitt den nye normen i mediehuset. Redaksjonens medarbeidere forventes å kunne jobbe for flere kanaler og gå inn i nye redaksjonelle prosesser som legger stor vekt på samarbeid mellom medarbeidere og kanaler i mediehuset. Dette går klart frem i mediehusrapportene fra 2007 og 2008 som viser en utvikling mot stadig tettere integrasjon mellom kanalene i de ti mediehusene som er med i undersøkelsene. Integrasjonsstrategien kjennetegnes av nedbygging av kanalgrenser blant annet med flermediale avdelingsstrukturer og medarbeidere og gjenbruk av redaksjonelt stoff på tvers av medieplattformer. Slik ønsker man å oppnå synergier og effektiv ressursutnyttelse i den redaksjonelle produksjonsprosessen. Selv VG, som har hatt betydelig suksess med sin såkalte fokusmodell der nett og papir er to adskilte juridiske og redaksjonelle organisasjoner med spesialiserte medarbeidere, har begynte å bevege seg i retning av tettere samarbeid mellom kanalene. Integrert separasjon kalles utviklingen i VG-huset. Den møter motbør internt – kanskje særlig fra nettfolket. De er bekymret for at papirtekning vil dominere i en integrert modell og ta ned utviklingsfarten og kvaliteten på nettet. De mener at nett og papir er så forskjellig i natur, og krever så ulik kompetanse at de må utvikles hver for seg av kanalspesialister for å ivareta kanalenes særskilte behov og potensial.  Jo mer og raskere nettet utvikler seg som en dynamisk og publiseringsplattform uten de tradisjonelle mediers begrensninger i tid, omfang eller form – og med særskilte forutsetninger for brukerinvolvering og deling – jo tydeligere blir det at mediet også krever en særskilt kompetanse av de som skal fylle det med innhold. VG Nett-redaktør Espen Egil Hansen sammenligner de to kanalene med en sprinter og en maratonløper; det er utenkelig å se for seg en utøver som skal mestre begge løpsgrener like godt. Mot dette synet hevder integrasjonstilhengerne at mediehuset må samle og koordinere ressursene i mediehuset for å møte både nye og gamle konkurrenter. Nyhetsredaktør Kirsti Husby i Adresseavisen sier det slik i Mediehusrapporten 2007: ”Det viktigste for oss har vært å integrere så mye som mulig…Vi har sett at skal vi kunne konkurrere mot for eksempel VG på nett, er vi nødt til å bruke ressursene vi har i hele organisasjonen”. Det handler om utnytte mediehusets samlede ressurser på en hensiktsmessig måte og oppnå synergier mellom de ulike kanalene. Bare de aller største har hatt økonomi til å bygge opp en nettredaksjon som på egne ben kan levere en fullverdig nettavistjeneste. Det er langt flere små og mellomstore mediehus. Og her har de to-tre journalistene som jobber spesielt mot nett måttet støtte seg til mye innholdssubsidiering fra moderskipet. Hvis ikke hadde det ikke blitt nok saker og nok oppdateringer til å tilfredsstille nettpublikummet. Det er for mange kanaler, for lite ressurser og for strenge krav til avkastning til at mediehuset kan drive kanalene som helt separate enheter og holde seg med rene kanalspesialister. Slik er hverdagen i de fleste redaksjoner.

Det er klart at valget av integrasjon som flermedial strategi har klare økonomiske motivasjonsgrunner. Målsettingen er å ta ut stordriftsfordeler av en sentralisert nyhetsproduksjon, slik at et økende antall produkter i porteføljen kan gi et bredere tilbud i markedet uten tilsvarende økning av kostnader, som Arne Krumsvik formulerer det i boka Journalistikk i en digital hverdag. Han beskriver denne tilnærmingen som en ”defender”-strategi basert på Miles og Snows arketyper for organisasjoners adferd. Defender-organisasjoner kjennetegnes av et relativt smalt produktspekter og en konservativ tilnærming til nye forretningsmuligheter. Hovedfokus ligger på økt effektivitet og rasjonalisering av den eksisterende driften i stedet for eksperimentering med nye virksomheter. Dette i motsetning til arketypen ”prospectors” som hele tiden søker nye muligheter og kan snu seg fort rundt ettersom de finner nye  forretningsmuligheter. Til gjengjeld mangler de defender-organisasjonenes økonomiske effektivitet og evne til å tjene penger på tjenesten de tilbyr. Mellom disse to typene finner vi de såkalte ”analyzers”, skriver Krumsvik. Dette er organisasjoner som opererer i to produktmarkeder – det ene relativt stabilt, det andre i endring. De vil fokusere på effektivisering av tradisjonell virksomhet, samt overvåking og satsing på nye markeder når disse blir interessante i et kommersielt perspektiv. Nye virksomheter blir gjerne organisert i separate juridiske enheter. Mediehusundersøkelsene viser hvordan VG og Dagbladet har en slik struktur, mens Drammens Tidende og Stavanger Aftenblad har hatt det – og gått bort fra den til fordel for full integrasjon. Som det går frem av de foregående avsnittene opplever mediehusene nå dramatiske eksterne endringer som påvirker både den tradisjonelle kjernevirksomheten på papir og den relativt sett nye virksomheten på nett. Dersom mediehusene ikke klarer å omstille seg i tråd med disse endringene, risikerer de å ende opp som den fjerde, siste og mest ustabile arketypen til Miles og Snow, som såkalte ”reactors”. Disse kjennetegnes av manglende evne til å svare på endringer i ytre rammebetingelser. De har ingen konsistent relasjon mellom strategi og struktur og gjør sjelden endringer før de tvinges til det av press fra omgivelsene. I sin gjesteforelesning for studentene på flermedial ledelse på BI våren 2009 trakk professor i medieøkonomi Robert Picard frem flere kjennetegn ved mediebransjen som gjør dem lite endringsvillige. De kjennetegnes av sterke organisasjonsstrukturer, verdier, kulturer, prosesser og rutiner som gjør dem gjentagelsesfokusert (”subject to persistencies”). Gjentagelsesmønstre og rutineavhengighet (”path dependecy”) gjør det vanskelig å se muligheter, ifølge Picard som mener medieledere må forstå hvordan strukturer og rutiner påvirker deres evne til å gjøre nye ting på nye måter.

Når mediehusene nå synes å gå så å si unisont mot integrasjon for å samle redaksjonelle krefter og utnytte synergieffekter, er spørsmålet om det legges for mye vekt på interne produksjonsprosesser og hvordan disse kan gjøres mer effektive. Og tilsvarende for lite vekt på nytenking og innovasjon. Kort sagt – er medielederne flinke nok til å matche det som skjer innenfor mediehusvinduet med det som skjer utenfor? Det er også betimelig å spørre om det i det hele tatt er mulig å imøtekomme kravene til rasjonalisering og behovet for innovasjon samtidig. Den amerikanske medieforskeren Phil Meyer mener avkastningskravene i pressen har vært unaturlig høye og tappet organisasjonene for ressurser som burde ha vært investert i fornyelse. Han hevder at de amerikanske eierne følger en harvesting-strategi  i mediehusene ved å kutte kostnader, heve priser og senke kvalitetsnivået. På grunn av denne ”tøm-og-røm”-stragien står mediehusene ribbet tilbake i møte med de enorme utfordringene som utspiller seg utenfor mediehusvinduet. Er vi i ferd med å oppleve det samme her hjemme? Har vi medieeiere som ennå ikke forstår at bransjen ikke er hva den engang var – og følgelig heller ikke kan forlanges å være det?

Integrasjonsmodellen har udiskutable sterke sider: Det er vanskelig å være prinsipielt imot samarbeid og dialog mellom medarbeidere i samme mediehus. Ei heller mot ressursutnyttelse som gjør hverdagen lettere og arbeidsoppgavene mer interessante. Det er også en modell som legger til rette for å overføre kompetanse, verdier og tradisjoner som det er viktig å ta vare på i organisasjonen. Men hvis integrasjonen innebærer at gamle tankesett hemmer nye ideer fra å boble til overflaten, og den flermediale arbeidsbyrden og mangelen på spesialisering gir middelmådighet i alle kanaler, er man på ville veier. Likeens hvis den sykliske nedkjølingen i økonomien får stoppe nødvendig satsing på nyskaping. Som Rolf Dyrnes Svendsen, redaktør for digitale medier i Adresseavisen sier det i Mediehusrapporten for 2008: ”Det er avgjørende at produktutvikling på nett og papir blir konjunktur-uavhengig. Det er i nedgangstid man virkelig må satse på utvikling”. Han mener det store spørsmålet er om mediehusene klarer å fokusere nok på produktet og fornye seg nok: ”Om vi ser oss i speilet om ti års tid, vil vi da mene vi gjorde nok? Personlig er jeg urolig for det”, sier Dyrnes Svendsen. Det er en betimelig bekymring. Det dreier seg om å bygge en organisasjon som stimulerer prøving og aksepterer feiling. En slik struktur er et absolutt krav til bransjen, skriver den amerikanske strategirådgiveren Annette Moser-Wellman i rapporten Running While the Earth Shakes: Gjør eksperimentering og forandring til en del av livet i organisasjonen og forvent og planlegg å mislykkes. Det er vanskelig å se at norske medieledere i tilstrekkelig grad har bygget slike organisasjoner og stimulert en eksperimenteringskultur. I stedet for å fokusere på innovasjon, produktutvikling og nye muligheter, går svært mye energi med til å administrere kompliserte organisasjonsstrukturer, og forsøke å få med seg hele mediehuset på en gradvis overgang fra det gamle til det nye. Tradisjonsrike redaksjonelle kulturer er i sin natur konservative, rutinepregede og ofte feilsøkende. Det gir ikke gode vekstvilkår for den kreativiteten og nyskapningen som redaksjonene trenger nå. Det er redaktørenes viktigste utfordring å komme rundt dette. Selv i små mediehus må de bygge en laboratoriefunksjon inn i den daglige drift og eksperimentere. De må forankre innovasjonen i publikums ønsker og behov ved å trekke brukerne inn i utviklingsarbeidet – for eksempel ved å utnytte nettets muligheter for dialog. Og de må følge utviklingen i tjenestetilbudet fra nye konkurrenter med argusøyne og ikke være redd for å kopiere nyskaping. Kostnadene er antagelig mindre ved å prøve – og kanskje feile, enn ved å la det være.

“Kuvending! Andre vægen, ditt fehue!” Kraftsalven fra barnetv-serien Propp og Berta på NRK Super er favorittuttrykket til femåringen hjemme. Det har ført til en del mild foreldreforlegenhet i det siste.  Som da det rammet et par dansker i skiløypa i vinterferien. Både kuvending og fehue lot til å være velkjente begreper for de godt voksne og litt ustødige jydene på leieski.

Nåvel – nok om det. Dagens Næringsliv skrev før helgen om NRKs avgjørelse om å satse på monomediale nettmedarbeidere og kalte det en kuvending i mediehusets flermediale strategi (ikke på nett). Underforstått: Kursjusteringer av denne typen er klønete og et nederlag for tidligere valgte strategier. Tilsvarende har det vært ment mye om skiftene i Drammens Tidendes mediehusstrategi: Fra full integrasjon av papir og digitale medier, til full separasjon – og tilbake igjen. Går det an å vingle sånn? Det er neppe noen ønskesituasjon for mediehuset dersom den flermediale strategien virker uklar og ustødig, eller ledelsen fremstår som usikker på sine veivalg. Samtidig er fleksibilitet og endringsvilje en kvalitet i mediehuset – ikke bare for de ansatte, men også for deres ledere. Evnen til å snu seg rundt når en valgt strategi viser seg vanskelig eller umulig å gjennomføre med ønsket resultat, er ikke en svakheter, men snarere en styrke.

Om NRKs kursendring er et nederlag for ideen om flermediale medarbeidere og synergier i den redaksjonelle produksjonsprosessen generelt, er et annet spørsmål. Helge Øgrim i Journalisten justerer inntrykket fra DN-saken: Innholdet på NRK.no vil fortsatt være produsert i de vanlige “linjene” i medieinstitusjonen, men det bygges opp en større og mer spesialisert nettdesk og nettredaksjon. Jeg antar at nettdesken vil jobbe spesielt med å tilpasse stoffet fra ”linjene” til nettet. Med andre ord en raffinering eller versjonering av journalistisk råstoff ved hjelp av spesialkompetansen til dedikerte nettmedarbeidere. En ny forsideredaktør skal kontrollere NRK.no og kan også bestille nettsaker fra hele NRK-organisasjonen, skriver Øgrim. Det lyder ikke som noe brudd med synergitanken i NRKs flermediale virksomhet, men mer som en nødvendig opprioritering og spissing av nyheter for nettet.

Flermediale medarbeidere og gjenbruk av redaksjonelt stoff på tvers av medieplattformer er et sentralt kjennetegn ved integrasjonsmodellen som mediehusstrategi. Mediehusrapportene fra 2007 og 2008 viser en utvikling mot stadig tettere integrasjon mellom kanalene i mediehusene som er med i undersøkelsen. Selv VG, som har hatt betydelig suksess med sin separasjonsmodell der nett og papir er to adskilte juridiske og redaksjonelle organisasjoner, har begynte å bevege seg i retning av tettere samarbeid mellom kanalene. Integrert separasjon kalles utviklingen i VG-huset. Den møter motbør internt – kanskje særlig fra nettfolket. Det er den samme typen skepsis som Jan Thoresen skriver godt om i sin bloggpost om NRKs ”kuvending”. Nettet er i sin natur et ganske annet medium enn avis, radio og fjernsyn, og det kan argumenteres med tyngde for at det kreves særskilt nettkompetanse og interesse for å utvikle nettet på mediets egne premisser. Jo mer og raskere nettet utvikler seg som en dynamisk publiseringsplattform uten mainstream medienes begrensninger i tid, omfang eller form – og med  særskilte forutsetninger for brukerinvolvering og deling – jo tydeligere blir det at mediet også krever en særskilt kompetanse av de som skal fylle det med innhold. Lenkeøkonomien og søkermotorenes betydning for nettrafikken peker i samme retning. Spør en gjennomsnittlig avisreporter om søkemotoroptimalisering av saken hennes for nettet, og se hvordan det slår ut.

Ok – så nettet trenger spesialister, på samme måte som papiravisa, tv’en og radioen trenger sine. Men de fleste mediehus trenger også generalister, dvs folk som kan tenke ut og levere stoff til mer enn en kanal. Bare de aller største har hatt økonomi til å bygge opp en nettredaksjon som på egne bein kan levere en fullverdig nattavistjeneste. Det er langt flere små og mellomstore mediehus. Og her har de to-tre kanskje etter hvert fire-fem som jobber spesielt mot nett måttet støtte seg til mye innholdssubsidiering fra moderskipet. Hvis ikke hadde det rett og slett ikke blitt nok saker og nok oppdateringer til å tilfredsstille nettpublikummet. Det handler om utnytte mediehusets samlede ressurser på en hensiktsmessig måte og oppnå synergier mellom de ulike kanalene. Når ressursene synes knappe og blir stadig knappere, er det lite hensiktsmessig å sende fullt tv-team, nettreporter pluss journalist og fotograf fra papiravisa til bystyresalen eller på bortekamp med førstedivisjonslaget i fotball. Det er rett og slett ikke en farbar vei. Det er for mange kanaler, for lite ressurser og for strenge krav til avkastning til at mediehuset kan drive etter siloprinsippet og holde seg med rene kanalspesialister. Slik er hverdagen i de fleste mindre redaksjoner der ressursvirkeligheten fortoner seg ganske annerledes enn hos VG i Akersgata eller hos NRK på Marienlyst.

Det blir hevdet at synergieffekten er en illusjon: Den oppnås bare dersom man er villig til å publisere stoff på nettet som egentlig er ment for en annen kanal – og får en dårlig nettutgave som resultat, skriver Jan Thoresen i sin blogg. Men synergieffekt knytter seg til mer enn bare publisering. Det handler også om at planlegging, research og informasjonsinnsamling til en sak gjøres av en i stedet for to eller tre, eller av to i stedet for tre-fire. Den synergien som ligger i å dele råstoff er spesielt interessant fra et kringkastningsperspektiv, og på distriktskontornivå har NRK gode erfaringer med dette. I NRK Østfold som er et av casene i mediehusrapporten, er informasjonen som journalistene samler inn i prinsippet felleseie. Når radioreporteren eller tv-teamet kommer tilbake fra jobb, gjøres det innsamlede materialet tilgjengelig for alle kanaler. Lyden og bildene spilles over til desken, og det lages versjoner av råstoffet til de ulike sendingene og kanalene. Vaktsjefen i samarbeid med reporterne velger ut hva som skal hvor først. Med andre ord synergi i praksis.

Den modellen som NRK nå satser på, ser ut til å følge mye av det samme sporet, men med en spesialisering i sisteleddet på nett.  Det kan være et nødvendig grep for å løfte nettets interne posisjon og utvikle nettjournalistikken. Et realt statusløft for nettet kan gjøre det mer attraktivt for de andre linjene å levere og publisere stoff til denne plattformen. Her jobber tiden for nettet. Fra mediehusene som er med i mediehusrapporten kommer det signaler om at tidligere motvilje mot å levere til nettet er i ferd med å forsvinne blant medarbeidere som før har sverget til tradisjonelle mediekanaler – først og fremst papiravisen. Fordelen med å komme raskt ut med saken sin og nå et stadig større publikum er åpenbar. Så spørs det om flere også ser fordelene med og vil utforske nettets øvrige styrker – som for eksempel dynamisk publisering, brukerinvolvering, lenkemuligheter og avansert multimediefortelling. Nettet vil kreve det av sine reportere. Derfor er det ikke så dumt å satse på noen kanalspesialister i den flermediale redaksjonen. Et fyrtårn eller ti som kan drive nettutviklingen fremover og inspirere flere til å prøve nye ting på nettet. Det utelukker ikke at redaksjonen også kan, bør og kanskje må ha flermediale medarbeidere.

Det fremstilles av og til som om full integrasjon og kanalsammensmelting eller full separasjon og kanalspesialisering er de eneste alternativene for redaksjonell organisering i mediehuset. Men den gode løsningen ligger kanskje et sted midt i mellom de to ytterpunktene. Her finnes ingen universaloppskrift. Det viktige er å kjenne til styrker og svakheter ved de ulike modellene og gjøre strategiske valg ut i fra det. Og ikke være redd for å justere kursen hvis og når omstendighetene krever det. Det er ingen kuvending, men en nødvendig kursjustering.

VG Nett er det mest leste skriftlige mediet noen sinne, ifølge VG Nett. Det er den siste Forbruker og Media-undersøkelsen som viser dette. Dermed har vi fått nok en bekreftelse på at nettet definitivt har vokst seg ut av barndommen som nyhetsformidler. På rekordtid har det unge nettmediet tatt plass som en velvoksen utfordrer til tradisjonelle papirmedier – og VG Nett leder an i utviklingen. Nå er tiden moden for å utvikle kvaliteten i nettjournalistikken. Ikke minst når det gjelder formspråk og fortellerteknikk. Kommer VG Nett til å være lokomotivet også for den utviklingen, eller er det andre som føler seg kallet?

Det er lov å spørre seg hvor den norske nettavisutviklingen hadde stått i dag dersom ikke VG Nett hadde satset for fullt og blitt en så dominerende og farlig nyhetskonkurrent. Ikke bare på den nasjonale arenaen, men også på den regionale og lokale. I arbeidet med Mediehusundersøkelsen som følger multiplattformutviklingen i ti norske caseredaksjoner, går det klart fram hvor viktig VG Nett er for nettsatsingen og utviklingen særlig i de regionale mediene. Der vil man svært nødig bli slått på ”sine” nyheter av VG Nett. Det stiller krav til hastighet og innhold i de regionale mediehusenes nett-tilbud og til koordinering av ressurser internt. Integrerte redaksjonsløsninger der nyheter og medarbeiderressurser brukes på kryss og tvers av nett og papir har blitt den foretrukne løsningen hos stadig flere. En tilsvarende logikk har spredd seg fra regionalplanet til lokalplanet. Skal man konkurrere om nyheter med de store, må det tenkes effektivitet og oppnås synergier i nyhetsproduksjonen. Hurtig nyhetsformidling og taktisk koordinering av innhold på nett og papir ser ut til å være de styrende redaksjonelle kvalitetsidealene for prosessen.

Det er både viktige og fornuftige idealer. Dersom man ikke utnytter hastigheten i nettmediet i sin nyhetsformidling, har man forsømt sin plikt overfor publikum. Likeens dersom man ikke koordinere nyhetsproduksjonen slik nett og papir supplerer hverandre i stedet for å kopiere hverandre: En god flermedial nyhetsleveranse utnytter kanalenes egenart for å gi publikum et variert innholdstilbud. Ikke kopi på alle plattformer. Men redaksjonell kvalitet handler om mer enn hastighet og variasjon mellom plattformer. Det handler om etterrettelighet og balanse, om nærhet og relevans, om språklig korrekthet og presentasjonsmessig spenst, om kontekst, analyse og dybde  – for å nevne noen av journalistikkens mange etablerte kvalitetsidealer. Her har nettmediene fortsatt mye å gå på – og norske mediehus mye utgjort. Også VG.

Teknologisk er det mye som taler for at nettet er bedre egnet til å levere nyheter med dybde, perspektiv og kontekst enn papiravisa. Ubegrenset plass, kontinuerlig oppdateringspotensial og uante lenkemuligheter kan gi nyhetene på nettet langt større informasjonsrikdom enn i papiravisa. Tilsvarende byr nettet på muligheter for å kombinere tekst, bilder, lyd, video og grafikk som går langt utenfor papirmediets rammer for presentasjon og brukeropplevelser. Kun et fåtall nettredaksjoner har så langt benyttet disse mulighetene i fullt ut.

Tvert i mot hevdes det stadig at papir har de beste forutsetningene for leseropplevelser, mens nettet vil overta mer og mer av den rene nyhetsformidlingen. Det er i avisa de gode pennene skal briljere. Det er her fotografenes blinkskudd skal brettes ut over åtte spalter. Det er her de skarpe analysene skal vekke ettertanke og debatt. Men må og bør det egentlig være slik? Er troen på papirmediet som fordypnings- og opplevelsesmedium mer ett uttrykk for at vi ikke vet hva annet vi skal bruke det til, enn at avisa er spesielt velegnet til nettopp fordypning og opplevelser?

”Avisa er en håpløs plattform for fotojournalistikk” sa Brian Storm, fotoreporter og grunnlegger av multimedieproduksjonsselskapet MediaStorm.org da han møtte studentgruppa fra BIs Master of Management-program i flermedial ledelse i New York forleden. Storm mener det er lite eller ingenting som tilsier at gode reportasjebilder gjør seg best på papir. Liten plass, dårlig trykk og enda dårligere papirkvalitet gjør avisa direkte uegnet som medium for fotojournalistikk, ifølge den amerikanske multimediaprofilen. For ikke å snakke om de formmessige begrensningene. Han har et poeng.

Flere av kildene i mediehusundersøkelsen 2008 understreket behovet for å utvikle nettets egenart som journalistisk plattform. I Bergens Tidende har en egen utviklingsgruppe jobbet med ny teknologi og nye presentasjonsformer for å utvikle dybde og fortellerteknikk på nettet. I Stavanger Aftenblad eksperimenteres det med nettfeaturen som sjanger og ”lydbilder”som forener stillfotografi og lyd i et nytt reportasjeformat. Det er anslag til en spennende utvikling som tar nettjournalistikken videre – på egne premisser og utover papirlogikkens grenser.

Det samme gjelder forsøkene på brukerinvolvering, interaksjon og åpenhet i den journalistiske prosessen. Det er nye, nettspesifikke kvaliteter som peker utover de tradisjonelle kvalitetsidealene i journalistikken. VGs live-blogging fra Mumbai-dramaet og innsettelsen av president Obama er eksempler på dette. Et annet er Dagbladet.no-journalist Jan Omdahls dialog med leserne som Eirik Newth trekker frem i saken om VG Netts publikumsrekord. Newth etterlyser mer av denne typen kvalitet, og får følge av frilansjournalist og blogger Kristine Löwe: Norske nettaviser er veldig gode på å få ting ut kjapt og på volum, men har et godt stykke igjen på å bruke det sosiale nettet med blogger og mikrobloggingstjenester. Og til å lenke, sier hun.

Et stadig mer nettvant publikum vil forvente at mediehusene leverer også på dette området og utvikler kvaliteten i nettjournalistikken på nye områder. I lengden er det neppe nok å være bare kjapp på nett siden mediet byr på så mange flere kvalitetmuligheter.

Se forøvrig også Eirik Newths kommentar om kvalitet i nettjournalistikken på Eiriks forfatterblogg.

Grått nytt medieår

December 31, 2008

Det er krisestemning i mediebransjen. Helt på tampen av 2008 gjør vi opp regnskap for et år som begynte bra, men ender i bratt nedoverbakke. Og det ser ikke lyst ut for året som kommer. Dagens papir-DN oppsummerer: “Helsvart medieår i vente”. (Hadde DN som et mediehus med økonomi som spesialfelt også forstått nettets lenkeøkononomi ville jeg ha lenket til artikkelen, men slik blir det ikke all den tid DN neglisjerer nettpublikummet – og lenkeøkonomien).

Det er særlig papiravisene som sliter, men også magasinbransjen er i vanskeligheter. Hjemmet Mortensen har varslet kutt i størrelsesorden 130-160 millioner fram til 2011. Kollega Jo Bech-Karlsen hevder i en artikkel om nedgangen for mediebransjen at finanskrisen kom nærmest som en ”gavepakke” for medieledere, som uansett – finanskrise eller ikke finanskrise – lenge har ønsket å kutte drastisk på utgiftene. Hvorvidt den økonomiske nedgangen med tilhørende svikt i annonseinntekter oppleves som en ”gavepakke” for norske redaktører, er jeg usikker på. Men Bech-Karlsen har en godt poeng når han hevder at finanskrisen alene ikke forklarer medieledernes behov for å kutte. Nedgangen i økonomien kommer samtidig med en betydelig endring i mediebruk. Den forskyvningen fra papir til nett som vi har snakket om og spådd så å si siden nettets spede barndom, slår nå inn. Edward Roussel beskriver det som et trippel whammy-angrep på bransjen i den amerikanske Nieman-stiftelsens siste rapport om utviklingen innen media og journalistikk:

“…slumping advertising revenues, soaring newsprint costs, and competition from the Internet has left newspaper executives struggling to contain their own inferno. Tactics that helped newspapers survive for decades—budget cuts, promotions, the shuttering of peripheral publications—have failed to restore confidence among investors.”

Roussel som leder digitalsatsingen i engelske Telegraph tar utgangspunkt i det engelske og amerikanske markedet. Der er avisbransjen nærmere panikk enn her hjemme. I hvert fall foreløpig. I løpet av de første ti månedene av 2008, falt verdien av aksjene til The New York Times Company med mer enn 40 prosent, mens Gannett-kjeden som eier lokal- og regionalaviser over hele USA mistet to tredjedeler av børsverdien. Det gjør ikke bildet mindre dramatisk av Tribune Company som blant annet eier storavisene Chicago Tribune og Los Angeles Times søkte konkursbeskyttelse i desember. Kredittrating-byrået Fitch Rating mener både Tribune og Miami Herald-eier McClatchy Company kan komme til å kollapse i 2009. Ja, de spår sågar at mange amerikanske byer vil stå uten en daglig papiravis innen 2010. 2008 var året da Christian Science Monitor som den første landsdekkende papiravisen i USA besluttet å kutte papirutgaven. Flere vil følge Monitors eksempel. Som Tom Regan skriver Nieman-rapporten:

“While many fans of traditional models of publishing have bemoaned this decision, it is absolutely the right direction for the Monitor to head in. This decision is one that many other news organizations will make, too, in the next few years. Someone of the Monitor’s stature just had to jump off the cliff first”.

I midten av januar reiser jeg med et nytt kull flermedialstudenter på studiereise til New York som en del av BIs master of management-program i flermedial ledelse. Forrige gang var i april i år. Da opplevdes amerikanske papiravisers problemer ennå temmelig fjerne for mange av de norske medielederne på studiet. Vi kunne lett overbærende konstatere at norske aviser hadde mestret nettutfordringen så mye bedre og maktet vekst på nett uten den store nedgangen på papir. Mon tro om den amerikanske virkeligheten vil føles nærmere vår egen denne gangen? Når Aftenpostens Aftenutgave ser ut til å gå inn i papirhistorien og VG på papir faller som en stein kan vi ikke i overmodige tro på den norske annerledesheten hevde at papirtretthet ikke gjelder det norske mediepublikummet. Vi er nødt til å forholde oss til et fremtidsscenario der papiravisen er betydelig nedtrimmet – både i omfang og frekvens. Å møte nettkonkurranse med stadig mer papir er en bakvendt taktikk. Endelig ser det ut til å synke inn i redaksjonsledelsen. Det er forfriskende å se BT-redaktør Trine Eilertsen si seg drittlei papir og Nordlys-redaktør Hans Kristian Amundsen uttale at leserne lenge er blitt pådyttet mye overflødig papir. (Begge i DN, men kun på papir. I rest my case).

Men kutt på papir alene redder ikke mediehusene. Tvert i mot står de overfor en reell fare for å spare seg til fant med en ensidig innsparingsstrategi. Mediehusets kanaler – både nett og papir – står overfor enorme utfordringer når det gjelder utvikling og kvalitetssikring. Det vil kunne få katastrofale følger dersom man i jakten på innsparinger ignorerer behovet for investeringer i nye og bedre tjenester. I arbeidet med mediehusundersøkelsen 2008 understreket flere av kildene i de ti case-redaksjonene dette poenget: Behovet for å bremse og gi gass samtidig – og skape forståelse for strategien i organisasjonen. En slik forståelse må omfatte flere enn redaksjonens medarbeidere. Det er en erkjennelse som ikke minst må synke inn hos eierne. Investeringsbehovet er ikke mindre i norske mediebedrifter selv om inntjeningen er dårligere. Spørsmålet som må stilles er om medieindustrien er så radikalt endret at kravene til driftsresultater må justeres ned dersom virksomhetene skal være bærekraftige. Det er et viktig tema for diskusjon når medienes tradisjonelle forretningsmodell utfordres – både av sykliske svingninger i økonomien og mer permanente endringer i mediestrukturen.

På sitt beste er lokalbloggeren et interessant supplement til lokalavisenes hyperlokale dekning. Jeg tenker på lokalpatrioten med øye for stort og smått i nærmiljøet som bruker nettdagboka for å dele sine dagligdagse observasjoner med dem som vil.  Foreløpig er de ikke mange eller svært profilerte, men Kay Olav Winter i Drøbak er en slik blogger. (Takk til Jarle Petterson som gjorde meg oppmerksom på Winther’s blog DrøbakNotater etter et spørsmål fra Geir Arne Bore om lokale bloggere på Twitter).  

I en tid da lokalavisa blir anbefalt å dyrke det hyperlokale stoffet for å beholde posisjonen i et stadig mer presset lesermarked , er Winther’s blogg om livet i Drøbak et interessant tilskudd til lokalavisenes egen dekning. Kanskje ingen betydelig konkurrent målt i lesertall, men definitivt i innholdsprofil. For Winther har rendyrket det hyperlokale på sin blogg. Det blir knapt mer lokalt før vi krysser grensen til det private. Denne bloggen gjør, så vidt jeg kan se, ikke det. Tvert i mot evner bloggeren å blande smånyheter og pussige hverdagsobservasjoner med lokalhistorisk kunnskap og tydelige synspunkter på lokalpolitiske saker – fra parkeringsregler til arkitektur. At Winter som tidligere skolemann fører pennen stilsikkert og feilfritt, bidrar til å heve kvaliteten ytterligere. Han tar sågar for seg lokalavisenes språkblødmer i humoristisk rødpennstil under tag’en “Blemmer”.  Så skriver han også bedre og riktigere enn mang en lokalavisjournalist om tema som opptar lokalbefolkningen. Dermed representerer DrøbakNotater en reell utfordrer til lokalavisens hyperlokale stoffprofil og viser at en dyktig blogger kan gjøre denne delen av lokalavisas informasjonsjobb like greit som en middels lokalavisjournalist. Det åpner for en diskusjon om hvor mye journalistiske ressurser redaksjonen bør bruke på denne typen hyperlokal informasjon, framfor andre oppgaver som kanskje krever større journalistisk kompetanse.  Det er en diskusjon mediehusene må ta når de legger strategier for fremtidig bruk av stadig knappere journalistiske ressurser.

Badebyen.no som er lokalavisa Østlandets Blads hyperlokale netttilbud i Drøbak har gjort det riktige: De har knyttet til seg Winther som blogger på egne sider slik at postingene hans om Drøbak dukker opp under en egen heading på badebyen.no. Det er en fornuftig strategi. Winther får trafikk – og cred – fra badebyen.no og badebyen.no får hyperlokale nyheter fra Winther. Vinn-vinn med andre ord. Det er et interessant eksempel på hvordan mainstream medier og nye kanaler smelter sammen i nye nettverk av informasjonstjenester. I den siste utgaven av amerikanske Nieman Report som for øvrig har mye leseverdig materiale, skriver Edward Roussel om dette som en av ti grep for å gjøre fortidens aviser om til fremtidens digitale medievirksomheter. 

Disclaimer: Kay Olav Winther er fetteren til mannen min. Bare så det er sagt:-)

Elisabeth Skarsbø Moen, profilert politisk kommentator i VG, trekkes frem i en artikkel på aftenposten.no fordi hun er ”fan” av Stoltenberg på Facebook. Det fremstilles som en betenkelig kobling. For den som kjenner litt til Facebooks rolle i den amerikanske valgkampen, er en slik vinkling sær – for å si det forsiktig. Selvsagt må en politisk kommentator i et av landets største medier følge tett på politikerne på sosiale medier som Facebook, Twitter etc. Særlig i oppkjøringen til et nytt valgår. At de dermed registrerer seg som ”fan” er semantikk, ikke ideologi.

 

Facebook er ikke bygget spesielt for politikere eller journalister, men for folk flest. Så har denne kommunikasjonskanalen for folk flest blitt så viktig at også politikere og journalister har kommet seg ut dit folket er. Da får de også forholde seg til det språket som benyttes der. Og forstå hva det betyr og ikke betyr. En fan er ikke en fan. Det vet Facebook-brukerne. Det bør også norske journalister, redaktører og pressetikkens fanebærere gjøre. Selv om de har hjertet i tradisjonelle papirmedier.

 

Per Edgar Kokkvold uttaler i aftenposten.no-saken: – I en periode der mediene har frigjort seg fra statsmakten, er det ingen grunn til at man skal oppsøke problemer slik at det blir tvil om journalistenes uavhengighet.

 

Det er for så vidt et godt og vektig poeng fra en av presseetikkens viktigste talsmenn her til lands, men idealet om journalistisk uavhengighet kan ikke melde standen ut av virkeligheten. Og Facebook er virkeligheten. Sosiale medier er virkeligheten. De rokker ved journalistenes informasjonshegemoni. De har gjort det mulig for mange å snakke med mange om alt – uten journalistisk filtrering. Journalistene kan ikke stille seg utenfor den virkeligheten selv om det utfordrer vante oppfatninger og idealer. Tvert i mot plikter de å drive journalistikk på den virkeligheten og fylle rollen som vakthund – og kanskje førerhund – i en jungel av sannhet, løgner, fakta og meninger. Det kan man ikke gjøre fra utsiden inn.

 

Presseetikk eksisterer ikke i et vakuum. Å late som den gjør det, er å bidra til å gjøre den irrelevant. Det vil være et langt verre slag for journalistisk troverdighet enn at journalister åpent forteller hvem de er ”venner” med, ”fans” av og ”følger” i de sosiale mediene.

 

Disclaimer: Elisabeth Skarsbø Moen er student på Master of Management-studiet i Flermedial ledelse på BI i høst. Jeg er ansvarlig for studiet. Jeg er også veilederen hennes på en prosjektoppgave som handler om nettopp valgkamp og sosiale mediers rolle.

Om meg

October 17, 2008

Dette er en av mange blogger om media, konvergens og kvalitet. Jeg som skriver her heter Ragnhild Kr. Olsen og jobber med akkurat dette. Jeg er lærer, forsker, journalist og medianalytiker med et bein på BI og et på IJ (Institutt for Journalistikk). Jeg leder Master of Management-programmet i Flermedial ledelse på BI og er mer enn gjennomsnittlig interessert i flermedialitet, redaksjonell organisering og ledelse.