Mer ressurser til nettet?

February 18, 2011

@ragnhildo: Tankekors: VG papir: 110 reportere, 21,4% daglig leserdekning. VGNett: 36 reportere, 38,3% dekning. #VG

Tweeten ovenfor fra i dag morges er tabloid formulert og den forenkler kompliserte forhold. Men den inneholder fakta om ressurser og publikum på nett og papir som er verdt å reflektere over. Vil sammenslåingen av VGs nett og papirorganisasjoner endre på bildet? Og hvordan er forholdet mellom ressursbruk og publikumsutvikling i andre mediehus?

Antallet reportere på nett og papir i VG-huset er hentet fra mediehusets redaksjonelle regnskap som ble lagt frem for andre gang i dag. (Jeg skal skrive mer om redaksjonelle regnskap senere). Presentasjonen faller sammen med den årlige fremleggelsen av opplags- og lesertall for avisene i regi av MBL. Dekningstallene er hentet derfra.

Tallmaterialet viser altså at papiravisen VG har omtrent tre ganger så stor stab av reportere som nettutgaven – 110 mot 36, men bare halvparten så stort publikum målt i daglig dekning. I tillegg har nettavisen fire videojournalister, mot papiravisens 30 fotografer (!). Også på ledersiden er papirutgaven betydelig feitere bemannet.

Det er åpenbart at papiravisens stab i VG-huset subsidierer nettutgaven med innhold. Derfor blir det for lettvint å konkludere med at nettutgaven med sin lille stab server et langt større publikum enn papiravisen. Eller at papiravisen er uforholdsmessig godt bemannet i forhold til lesergrunnlaget.  Samtidig går ikke stoffsubsidieringen bare én vei i VG-huset. Nettavisjournalistene leverer også saker til papir. Denne kryssbruken av saker og ressurser er blant annet påpekt i Mediehusrapporten som følger den flermediale utviklingen i ti utvalgte norske mediehus.

Tallene bør være et skulderklapp til VGNett-redaksjonen som evner å dra et stadig større publikum og utvikle seg journalistisk med en relativt liten stab sammenlignet med moderavisen. Den journalistiske utviklingen ser vi stadig eksempler på. Fjorårets artikkelserie om barna som ble drept av sine foresatte er ett. VGNett viser også at de tenker innovativt omkring sin rolle som plattform for folkelig engasjement og dialog, f.eks gjennom fjorårets Haikesentral der de laget en møteplass der leserne kunne hjelpe hverandre. Eller gjennom Bry deg-kampanjen på Facebook som nå samler over 93.000 fans og skaper engasjerte debatter omkring VGs mobbesaker.

VGNett fylles langt fra med bare prima vare. Like lite som VG på papir gjør det. Noe av det beste og noe av det tåpeligste er innholdsoppskriften. På nettet gir det god uttelling hos brukerne. På papir taper miksen terreng. Vil det få konsekvenser for hvordan ressursene fordeles mellom nett og papir fremover?

VG har bestemt seg for å samle nett og papir som de fleste andre mediehus. Integrasjonsprosessen er godt i gang. Det er interessant å se hvordan VG organiserer og prioriterer sine samlede redaksjonelle ressurser i den nye organisasjonen de er i ferd med å bygge opp. Ikke minst i lys av publikumstallene vi har fått presentert i dag. Vil mer av reporterkraften dreies mot nett der hovedvekten av brukerne er? Har mediehuset til og med et samfunnsansvar for å prioritere ressurser og dagsordensettende journalistikk på den mest leste plattformen? Eller kreves det enda mer redaksjonell kraft for å bremse nedoverbakken for papirutgaven, f.eks gjennom en tydeligere prioritering av unikt innhold på bekostning av nettet. Det er vanskelig å se at det siste er en farbar vei for nettutgaven og det stadig skjerpede kravet til kontinuerlig utvikling og forbedring der.

Det blir en utfordrende øvelse å finne balansen i det redaksjonelle ressursregnskapet for nett og papir i VG, akkurat slik det er for andre integrerte mediehus der ressursene skal flyte på kryss og tvers mellom plattformene.

Det er fortsatt mye å gå på når det gjelder å prioritere ressurser til nettet i de fleste mediehus. Det hadde derfor vært interessant å se en oversikt a la VGs fra flere redaksjoner – og ikke minst en sammenligning av hvordan ressursbruk på nett og papir står i forhold til publikumsutvikling.

Er det noen som har sett på dette, så gi lyd:-)

“Kuvending! Andre vægen, ditt fehue!” Kraftsalven fra barnetv-serien Propp og Berta på NRK Super er favorittuttrykket til femåringen hjemme. Det har ført til en del mild foreldreforlegenhet i det siste.  Som da det rammet et par dansker i skiløypa i vinterferien. Både kuvending og fehue lot til å være velkjente begreper for de godt voksne og litt ustødige jydene på leieski.

Nåvel – nok om det. Dagens Næringsliv skrev før helgen om NRKs avgjørelse om å satse på monomediale nettmedarbeidere og kalte det en kuvending i mediehusets flermediale strategi (ikke på nett). Underforstått: Kursjusteringer av denne typen er klønete og et nederlag for tidligere valgte strategier. Tilsvarende har det vært ment mye om skiftene i Drammens Tidendes mediehusstrategi: Fra full integrasjon av papir og digitale medier, til full separasjon – og tilbake igjen. Går det an å vingle sånn? Det er neppe noen ønskesituasjon for mediehuset dersom den flermediale strategien virker uklar og ustødig, eller ledelsen fremstår som usikker på sine veivalg. Samtidig er fleksibilitet og endringsvilje en kvalitet i mediehuset – ikke bare for de ansatte, men også for deres ledere. Evnen til å snu seg rundt når en valgt strategi viser seg vanskelig eller umulig å gjennomføre med ønsket resultat, er ikke en svakheter, men snarere en styrke.

Om NRKs kursendring er et nederlag for ideen om flermediale medarbeidere og synergier i den redaksjonelle produksjonsprosessen generelt, er et annet spørsmål. Helge Øgrim i Journalisten justerer inntrykket fra DN-saken: Innholdet på NRK.no vil fortsatt være produsert i de vanlige “linjene” i medieinstitusjonen, men det bygges opp en større og mer spesialisert nettdesk og nettredaksjon. Jeg antar at nettdesken vil jobbe spesielt med å tilpasse stoffet fra ”linjene” til nettet. Med andre ord en raffinering eller versjonering av journalistisk råstoff ved hjelp av spesialkompetansen til dedikerte nettmedarbeidere. En ny forsideredaktør skal kontrollere NRK.no og kan også bestille nettsaker fra hele NRK-organisasjonen, skriver Øgrim. Det lyder ikke som noe brudd med synergitanken i NRKs flermediale virksomhet, men mer som en nødvendig opprioritering og spissing av nyheter for nettet.

Flermediale medarbeidere og gjenbruk av redaksjonelt stoff på tvers av medieplattformer er et sentralt kjennetegn ved integrasjonsmodellen som mediehusstrategi. Mediehusrapportene fra 2007 og 2008 viser en utvikling mot stadig tettere integrasjon mellom kanalene i mediehusene som er med i undersøkelsen. Selv VG, som har hatt betydelig suksess med sin separasjonsmodell der nett og papir er to adskilte juridiske og redaksjonelle organisasjoner, har begynte å bevege seg i retning av tettere samarbeid mellom kanalene. Integrert separasjon kalles utviklingen i VG-huset. Den møter motbør internt – kanskje særlig fra nettfolket. Det er den samme typen skepsis som Jan Thoresen skriver godt om i sin bloggpost om NRKs ”kuvending”. Nettet er i sin natur et ganske annet medium enn avis, radio og fjernsyn, og det kan argumenteres med tyngde for at det kreves særskilt nettkompetanse og interesse for å utvikle nettet på mediets egne premisser. Jo mer og raskere nettet utvikler seg som en dynamisk publiseringsplattform uten mainstream medienes begrensninger i tid, omfang eller form – og med  særskilte forutsetninger for brukerinvolvering og deling – jo tydeligere blir det at mediet også krever en særskilt kompetanse av de som skal fylle det med innhold. Lenkeøkonomien og søkermotorenes betydning for nettrafikken peker i samme retning. Spør en gjennomsnittlig avisreporter om søkemotoroptimalisering av saken hennes for nettet, og se hvordan det slår ut.

Ok – så nettet trenger spesialister, på samme måte som papiravisa, tv’en og radioen trenger sine. Men de fleste mediehus trenger også generalister, dvs folk som kan tenke ut og levere stoff til mer enn en kanal. Bare de aller største har hatt økonomi til å bygge opp en nettredaksjon som på egne bein kan levere en fullverdig nattavistjeneste. Det er langt flere små og mellomstore mediehus. Og her har de to-tre kanskje etter hvert fire-fem som jobber spesielt mot nett måttet støtte seg til mye innholdssubsidiering fra moderskipet. Hvis ikke hadde det rett og slett ikke blitt nok saker og nok oppdateringer til å tilfredsstille nettpublikummet. Det handler om utnytte mediehusets samlede ressurser på en hensiktsmessig måte og oppnå synergier mellom de ulike kanalene. Når ressursene synes knappe og blir stadig knappere, er det lite hensiktsmessig å sende fullt tv-team, nettreporter pluss journalist og fotograf fra papiravisa til bystyresalen eller på bortekamp med førstedivisjonslaget i fotball. Det er rett og slett ikke en farbar vei. Det er for mange kanaler, for lite ressurser og for strenge krav til avkastning til at mediehuset kan drive etter siloprinsippet og holde seg med rene kanalspesialister. Slik er hverdagen i de fleste mindre redaksjoner der ressursvirkeligheten fortoner seg ganske annerledes enn hos VG i Akersgata eller hos NRK på Marienlyst.

Det blir hevdet at synergieffekten er en illusjon: Den oppnås bare dersom man er villig til å publisere stoff på nettet som egentlig er ment for en annen kanal – og får en dårlig nettutgave som resultat, skriver Jan Thoresen i sin blogg. Men synergieffekt knytter seg til mer enn bare publisering. Det handler også om at planlegging, research og informasjonsinnsamling til en sak gjøres av en i stedet for to eller tre, eller av to i stedet for tre-fire. Den synergien som ligger i å dele råstoff er spesielt interessant fra et kringkastningsperspektiv, og på distriktskontornivå har NRK gode erfaringer med dette. I NRK Østfold som er et av casene i mediehusrapporten, er informasjonen som journalistene samler inn i prinsippet felleseie. Når radioreporteren eller tv-teamet kommer tilbake fra jobb, gjøres det innsamlede materialet tilgjengelig for alle kanaler. Lyden og bildene spilles over til desken, og det lages versjoner av råstoffet til de ulike sendingene og kanalene. Vaktsjefen i samarbeid med reporterne velger ut hva som skal hvor først. Med andre ord synergi i praksis.

Den modellen som NRK nå satser på, ser ut til å følge mye av det samme sporet, men med en spesialisering i sisteleddet på nett.  Det kan være et nødvendig grep for å løfte nettets interne posisjon og utvikle nettjournalistikken. Et realt statusløft for nettet kan gjøre det mer attraktivt for de andre linjene å levere og publisere stoff til denne plattformen. Her jobber tiden for nettet. Fra mediehusene som er med i mediehusrapporten kommer det signaler om at tidligere motvilje mot å levere til nettet er i ferd med å forsvinne blant medarbeidere som før har sverget til tradisjonelle mediekanaler – først og fremst papiravisen. Fordelen med å komme raskt ut med saken sin og nå et stadig større publikum er åpenbar. Så spørs det om flere også ser fordelene med og vil utforske nettets øvrige styrker – som for eksempel dynamisk publisering, brukerinvolvering, lenkemuligheter og avansert multimediefortelling. Nettet vil kreve det av sine reportere. Derfor er det ikke så dumt å satse på noen kanalspesialister i den flermediale redaksjonen. Et fyrtårn eller ti som kan drive nettutviklingen fremover og inspirere flere til å prøve nye ting på nettet. Det utelukker ikke at redaksjonen også kan, bør og kanskje må ha flermediale medarbeidere.

Det fremstilles av og til som om full integrasjon og kanalsammensmelting eller full separasjon og kanalspesialisering er de eneste alternativene for redaksjonell organisering i mediehuset. Men den gode løsningen ligger kanskje et sted midt i mellom de to ytterpunktene. Her finnes ingen universaloppskrift. Det viktige er å kjenne til styrker og svakheter ved de ulike modellene og gjøre strategiske valg ut i fra det. Og ikke være redd for å justere kursen hvis og når omstendighetene krever det. Det er ingen kuvending, men en nødvendig kursjustering.